Åh, vi hadde gledet oss til å komme til Koh Tao!

Koh Tao skulle være hjemmet vårt i hele 2014, og vi hadde googlet, lest, siklet på bilder og gledet oss! Når alle bruer hjemme var brent, og dette var alt vi hadde foran oss, da fortonte Koh Tao seg som et paradis! Her skulle vi leve sammen som en familie på en tropisk øy, nesten uberørt av andre mennesker. Her ville det ikke være biler, internett, asfalterte veier, eller lett for å få tak i vestlige goder. Vi skulle leve isolert, men godt og ruralt sammen med familien vår og andre likesinnede. Og etter tre uker i full fart gjennom Tanzania, skulle det virkelig smake med en plass vi skulle være en stund!

Da vi nærmet oss øya med båt, hadde vi sett for oss noe som dette:

zanzibar strand båt

Men det som møtte oss var dette:

koh tao pier mae haad

Et kaos av folk, rot, støy, søppel, kloakkstank og manglende baggasje. Mennesker overalt som ropte taxi og navn på alle verdens resorter og hoteller. På den smale brygga vi sto på var det knapt mulig å bevege seg i vente på all baggasjen vår, og vi ble nesten dyttet ut i vannet av stressa og vame horder med mennesker som skulle inn. Jeg trodde ikke det fantes så mange mennesker på øya engang, og her kom de strømmende ut fra en båt, alle sammen. Og vi var fire av dem. Å nei! Er dette paradiset vi drømte om?
koh tao maee had hurtigbåt kai koh tao mae haad touts

Vi hadde booket et rom gjennom Buddha View som Weni dykker gjennom, og ble heldigvis hentet opp på kaia. De små kjerreveiene vi hadde sett for oss ble fort erstattet med asfalterte veier og overbygde hus fulle av souvernirbutikker, 7/11s og sjanglende fulle svensker. Asfalt, eksos, mopeder og biler over alt. Var dette Koh Tao vi hadde drømt om ?
koh tao mae haad

Vi hadde en tøff første uke i paradis. Vi kom oss ingen steder uten motorsykkel, og så fort Weni begynte å dykke, var jeg alene med barna hele dagen uten noen ting å gjøre. Den nærmeste stranda var det 10 minutter å gå til gjennom støvete motorvei. Men den var sørpete og skitten, og det var nesten ikke plass til å legge et håndkle ned mellom all hundebæsjen. Barna koste seg derimot stort, og omgivelsene var det veldig lite å si på! Vi begynte sakte, men sikkert å innse at vi var kommet til en veldig fin plass.

Aiko Bader i Chalok Bay Koh Tao

Det tok oss en lang, frustrerende uke før vi fikk tak i motorsykler. Nå fikk vi endelig muligheten til å utforske denne store steinen som vi skulle bo på i et helt år. Og for en frihet det var! Vi innså plutselig hva alle mente med at dette var en liten øy! Du kan kjøre hele øya på langs på under tjue minutter! På tvers er litt mer arbeid, da hele øya er et eneste stort granittfjell. Men samtidig er belønningen så stor når du kommer deg til steder der de vanlige ukesturistene ikke er! Over tid har vi lært oss å virkelig sette pris på de asfalterte veiene. De store supermarkedene som selger alt du kan ønske deg- alt fra snus og fyrverkerier til gouda og bratwurst! Vi elsker muligheten til å kunne lage taco til torsdagsmiddag hjemme, for så å kunne kjøre bort til en strand uten noen andre mennesker på fredag morgen. Vi gleder oss over å kunne klatre opp på ubesteget fjell og nyte utsikten over hele den lille, store frodige øya dette er. For så å dykke (snorkle) rundt i vann med sikt så langt øyet kan se, omkranset av eksotiske fisker.

Koh Tao har vist seg å være alt annet enn det vi drømte om, men også så mye mer enn alt vi drømte om. Koh Tao er virkelig et paradis vi ikke visste vi trengte! Og vi er her - vi bor her! Og vi har det helt fantastisk!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Pin It on Pinterest